Av SAFE sin HMS-avdeling

Før 2020 så vi en utvikling der arbeidsgivere strakk lovverket langt. Reglene tillot innleie fra bemanningsbyrå når arbeidet var av «midlertidig karakter». Men begrepet ble tøyd. Mer og mer vanlig arbeid ble definert som midlertidig, og faste stillinger ble byttet ut med innleie. SAFE har skrevet en artikkel om grunnbemanningslæren, les den her. 

Da Arbeidstilsynet og Havindustritilsynet i 2020 fikk myndighet til å kontrollere innleie, ble det avdekket brudd på regelverket. Tilsyn viste en omfattende bruk av innleie og at innleie  i flere bedrifter ble brukt som erstatning for faste ansettelser.

Vi har sett hvordan dette rammer folk. Mange jobber for flere bemanningsbyråer samtidig, alltid klare til å ta telefonen hvis det skulle dukke opp et oppdrag. De er «fast ansatte», men kanskje bare i ti prosent stilling. De må likevel stå på og jobbe som om de var i full stilling, ofte langt over fullt årsverk, men uten overtidsbetaling, dette fordi de jobber for ulike selskap. Sier du nei til en tur, havner du fort nederst i bunken neste gang.

Innstramming og nye problemer

Da Stortinget i 2023 strammet inn reglene for innleie fra bemanningsselskaper, var mange lettet. Arbeidsgiver kunne ikke lenger leie inn med begrunnelse i midlertidig arbeid, men de kunne fortsatt leie inn for vikariater og dersom de hadde avtale med en fagforening med innstillingsrett. Innstrammingen var ment å styrke faste stillinger.

Men selv om innleiereglene fra bemanningsforetak ble strammet inn, står døra fortsatt åpen for midlertidige ansettelser. Arbeidsmiljøloven §14-9 sier at det er lov å ansette enkeltpersoner midlertidig hvis arbeidet faktisk er av midlertidig karakter. Problemet er at mange arbeidsgivere nå bruker denne åpningen, og det er i ferd med å bli et nytt smutthull.

I denne rapport fra Institutt for samfunnsforskning sier forsker Marte Strøm at midlertidige ansettelser i mange tilfeller gir dårligere vilkår enn fast ansettelse i et bemanningsbyrå. Midlertidig ansatte har ikke de samme rettighetene, ingen lønn mellom oppdrag, ingen likebehandlingskrav, og liten beskyttelse hvis noe går galt.

Samtidig vet vi at mange i realiteten ikke er «fast» ansatt i bemanningsforetak. Mange går på korte kontrakter. VG har tidligere avdekket at innleide går på fem ukers kontrakter, og at ansatte i 50 prosent stilling ikke får lønn mellom oppdrag, selv om de skal ha det.

Likevel: som innleid arbeidstaker fra bemannigsforetak har man flere rettigheter enn som midlertidig ansatt. Det er krav i arbeidsmiljøloven til fast ansettelse i bemanningsforetaket og til at det skal være avtale med fagforening, og loven gir derfor et visst vern. Det gjelder ikke for midlertidige stillinger. Derfor betyr overgangen fra innleie til midlertidige ansettelser økt utrygghet for mange.

Fra innleie til midlertidighet

SAFE ser samme utvikling som forskningen viser: Når adgangen til innleie ble begrenset, ble mange innleide arbeidstakere byttet ut med midlertidig ansatte. Våre tillitsvalgte melder at mange av de midlertidig ansatte gjør helt vanlige driftsoppgaver, de fyller et fast behov, ikke et midlertidig.

Og her ligger problemet: Ingen tilsynsmyndigheter har i dag rett til å kontrollere om slike midlertidige ansettelser faktisk er lovlige. Havindustritilsynet og Arbeidstilsynet har ikke myndighet på dette området.

Dermed står den enkelte arbeidstaker alene. Skal du klage, må du gå til sak mot arbeidsgiver, noe de færreste tør. Mange har kontrakter som varer én tur offshore. Å utfordre arbeidsgiveren betyr ofte at du ikke får fornyet kontrakten.

Et system som skaper utrygghet

Bruken av innleie fra bemanningsbyrå er fortsatt høy fordi behovet for midlertidig arbeidskraft har ikke forsvunnet, det har økt. Operatørene organiserer vedlikeholdet i kampanjer, med kort mobiliseringstid. 

Bemanningen offshore har blitt redusert, og avhengigheten av «aktivitetsstyrt» bemanning har økt. Leverandørene må være fleksible, og da blir midlertidighet løsningen. Press på pris og kontraktsvilkår forsterker problemet.
For fagforeningene er dette en krevende situasjon. Hvis vi ikke godkjenner innleie, risikerer vi at bedriften heller ansetter midlertidig. Resultatet blir det samme: flere løsarbeidere.

Dette handler ikke bare om arbeidsvilkår. Det handler også om sikkerhet. Midlertidig ansatte rapporterer sjeldnere farlige forhold, fordi de frykter for jobben. Mange får ikke nok hvile mellom oppdrag. Vi mister erfaring og kompetanse når dyktige folk søker seg bort til tryggere jobber.

Hva må gjøres?

• SAFE mener at tilsynsmyndighetene må få rett til å kontrollere bruken av midlertidige ansettelser, slik de tidligere kunne gjøre med innleie. Vi må også vurdere om innstrammingene i innleiereglene faktisk har hatt ønsket effekt.
  
• Operatørselskapene bør få et større ansvar for rammebetingelser og kontraktskrav som bidrar til økt behov for innleie og midlertidige ansettelser hos leverandørene. De legger rammene for hele verdikjeden, og valgene deres avgjør hvor trygge jobbene offshore er.
  Vi mener at bransjen selv, arbeidstakerorganisasjoner, Offshore Norge, Rederiforbundet, operatører og redere må ta et felles grep. I vår næring skal normalen være trygge, faste jobber, ikke løsarbeid og midlertidighet.
  
• Til slutt må myndighetene bruke det verktøyet de har: licence to operate. Oljeselskapene er avhengige av tillatelser for drift og utvikling på sokkelen. Hvis vilkårene for denne tillatelsen også handlet om ansettelsesforhold og HMS, ville vi sett endring raskt.

Trygge jobber gir trygge folk, og trygge folk skaper trygge og mer lønnsomme arbeidsplasser.