Vi hører fra tid til annen at vi er et selskap med lang historie. Etter som tiden går og de eldste personene slutter i selskapet forsvinner også mye informasjon om vår historie. Til slutt blir det vanskelig å rekonstruere hele sannheten.

Selskapet har hatt mange navn gjennom tidene. Formelt er det heller ikke ett selskap som har båret arven videre, selv om eiere har kommet og gått. Imidlertid liker vi å omtale historien, som om det var ett og samme selskap hele veien. Dette fordi personene i selskapet og kontraktene har sørget for kontinuiteten.

Det startet med at Moran Bros, Inc i 1971 kom til Norge og Ekofisk i kjølvannet av Phillips Petroleum.

Moran-familien stammer fra Bartlesville i Oklahoma, hvor også Phillips Petroleum har sine røtter. En antar at Moran-familien har lang tradisjon innenfor oljemiljøet i regionen. Således leser vi at Dan Moran var direktør i Conoco allerede i 1928.

Moran Bros, Inc skiftet senere navn til Moran Energy. Selskapet var notert på børsen i New York.

Moran Energy ble fusjonert med Kaneb Services i Houston. Et selskap som blant annet var stor innenfor rørledninger og oljeterminaler. Kaneb Services ble i 2005 oppkjøpt av Valero L.P. som da ble en av de største aktørene innen terminaldrift og rørledningsoperasjoner i USA

I 1965 tiltrådte R. J. «Dick» Moran (1921-2007) som toppsjef i Moran Bros, Inc. Dick hadde militær utdannelse i var flypilot under andre verdenskrig. Etter krigen begynte han på en eventyrlig karriere innen olje- og gassindustrien og arbeidet seg opp via boresjef til toppsjef og styreverv i en lang rekke oljerelaterte selskaper og organisasjoner.

Dick Moran var således ansvarlig for selskapets etablering i Norge. Moran International Ltd. ble registrert i Europa og var det formelle morselskapet til Morco Norge AS.

I 1972 ble Morco Norge AS etablert og fikk kontrakt med Phillips Petroleum for all boringen på Ekofisk feltet.

I starten var alt ledende personell oversjøiske (fra USA og Canada), og fotfolket (boredekksarbeidere og hjelpearbeidere) var norske.

Etter hvert fikk vi norske tårnarbeidere, mekanikere og elektrikere. Senere fikk vi også noen norske borere, boresjefer og vedlikeholdsledere.

I tillegg til boringen på Ekofisk fikk selskapet fra 1978 til 1981 oppdrag med slambehandling for Mobil på Statfjord.

I 1983 tildelte Statoil kontrakt til Morco Norge for boring på Gullfaks B. Brønnene på de 2 andre plattformene på Gullfaks skulle Statoil selv bore. Slik ble det ikke. I 1986 startet Morco boringen på Gullfaks A, i 1987 på Gullfaks B. På denne tiden ble det innført en arbeidstidsordning hvor en var 2 uker på jobb, 3 uker fri, 2 uker på jobb og 4 uker fri. En slik rotasjon ble løst med et «breaker crew» som jobbet annen hver tur på Gullfaks A og B. I 1993 overtok Morco også boringen på Gullfaks C fra Odfjell Drilling.

1984 fikk Morco kontrakt med Rogalandsforskningen / Norske Shell om boring av en brønn på Ullrig på Ullandhaug i Stavanger.

I tillegg skulle Morco assistere med ferdigstilling av boremodulene.

I tiden hvor ferdigstillingen foregikk ble det også flushet BOP kontroll system. Dette ble gjort ganske primitivt og på natten. En klarte å sette fyr på boremodulen. Derfor ble Morco mannskapene satt til å rydde opp og rive alle brente kabler o.s.v. Etter en periode med ny oppbygging, hvor Morcos mannskap var permittert fra jobben, kom alle tilbake og ferdigstilte riggen for boring.

Brønnen ble etter hvert boret ned til ca. 1100 meter. Mye nytt utstyr ble i denne perioden testet ut for forskjellige selskap og Morco mannskapene fikk prøvd seg med både MH DDM med AC drift, Manipulator arm, rørhåndteringssystem (beregnet for flyterigg) og en del annet utstyr.

En del utfordringer var det å bore på vinteren og boringen foregikk i perioder med vann. Vannet i tankene og rørsystemene frøs.

Borekaksen (som besto av knust fjell) ble spredd utover plassen.

Jobben ble utført til alles tilfredshet og mannskapene ble etter hvert gjort klare for Heimdal i Morco & Ross Drilling.

I 1984 fikk selskapet i samarbeid med Ross Offshore boreoppdrag på Heimdal plattformen. Første del var å bistå i ferdigstilling av boreanleggene. Dette tok ca. 1/2 år og deretter boring av 11 brønner. Dette tok ca. 1 år.

Alle brønner var forholdsvis grunne, ca. 1100 meter og alle produserte gass.

Etter Heimdal perioden ble mannskapene spredt til Ekofisk og Gullfaks.

Arbeidet på Heimdal ble ferdig sommeren 1986, samtidig med klargjøring av Gullfaks B, som ble startet opp i 1987.

Sement fabrikken Norcem var en betydelig eier i Morco. Siden 1979 hadde Norcem kjøpt seg opp og ble etter en tid hovedaksjonær i selskapet. I 1986 ble selskapets navn forandret til Norcem Drilling AS.

Norcem Drilling fusjonerte med Golar Nor Offshore AS, som var eiet av Nordenfjeldske Dampskipsselskap og fikk da flyterigger i sin portefølge.

I 1987 fusjonerte Norcem og Aker og kort tid etter ble selskapets navn forandret til Aker Drilling AS.

I 1989 overtok Aker Drilling boring og vedlikehold for Amoco på Valhall etter Dolphin Services.

Valhall har hatt kontinuerlig boring siden de startet i 1982. Kontrakten med Amoco ble terminert i 1999

Aker Drilling fikk på den tid kontrakt med Saga Petroleum på Snorre. Snorre A startet opp i 1990. Snorre B kom i produksjon sommeren 2001. Snorre feltet ble året før overtatt av Norsk Hydro som et resultat av fusjon mellom Hydro og Saga. 1. januar 2003 overtok Statoil operatøransvaret på Snorre feltet.

I 1991 boret Aker en brønn for Norsk Hydro i Reindalen på Svalbard. Dette året fisjoneres Aker Drilling ut fra Aker systemet og får med seg 50 mill. på bok og to flyterigger. Aker Drilling blir tatt opp på Oslo Børs.

I 1992 mistet selskapet kontrakten på Ekofisk til et joint venture selskap hvor det tyske Deutag var en av to partnere. Dette selskapet ble senere kjøpt av Odfjell Drilling.

Aker Drilling, med Reidar Lund som sjef, tar mål av seg til å bli et av Europas ledende boreselskap. I 1992 kjøpes Promud fra Norsk Hydro. Promud blir slått sammen med Anchor Drilling Fluid, (tidligere eiet av Erling Lorentzen i Brasil). Samme året startet en, sammen med Deutag, et retningsboringsselskap som fikk navnet Target Drilling Services AS. En startet også opp med kveilerørsboring. Som om ikke det var nok, kjøpte en Procon Engeneering, et selskap lokalisert i Asker med ca 130 ansatte, som stort sett levde av å produsere doseringsanlegg for slambehandling offshore og for melindustrien på land.

Skulle en ut i Europa, var ikke Aker Drilling det rette navnet. Selskapet jaktet et nytt og mer kjent navn. Nå hadde det seg slik at TransWorld kunne kjøpes. Her fulgte med noen gamle rigger. De fleste var oppjekkbare og bar navnene Transocean 4, 5, 6, og 7. I tillegg hadde selskapet fra før flyteriggene Nortrym og Norjarl. Den siste ble senere omdøpt til Transocean 8 (TO 8). Oppkjøpet gjorde at en også fikk hånd om firmanavnet Transocean.

Navnet Aker Drilling ble i 1992 til Transocean Offshore med datterselskapet Transocean Petroleum Technology (TPT) som stod for boringen på faste installasjoner.

I 1993 overtok TPT boringen på Gullfaks C etter Odfjell Drilling. Samtidig starter en opp med boring på Draugen for Shell. I tillegg hadde en i 1992 fått tildelt boringen på Troll A, hvor Shell var operatør og TPT ble nå involvert i prosjekteringsfasen.

På denne tiden ble det klart at en kunne erverve seg flyterigger for en overkommelig pris. I tiden som fulgte kjøpte en Ross Offshore, som tidligere hadde fusjonert med Nordic Offshore og Sverre Ditlev Simonsen.

I 1995 starter boringen på Troll A, hvor Shell var operatør. Dette operatøransvaret skulle gå over til Statoil etter at alle brønnene var ferdig boret.

Samme året kjøper en Wilrig fra Anders Wilhelmsen og Transocean blir Norges desidert største boreselskap med 17 flyterigger og 60 % av markedet for produksjonsboring fra faste plattformer. Ratene på flyterigger går nå oppover.

I 1995 er Draugen ferdig med første borekampanje. Samtidig starter en boringen på Heidrun for Statoil. Heidrun drives utfra Stjørdalen.

I 1996 ferdigstilles lettvektsriggen Rubicon 2000, som har kontrakt med Amoco, UK.

Anchor Drilling Fluid selges til MI.

Amerikanske selskap viser interesse for Transocean. Spesielt Sonat og Reading & Bates (Blystad brødrene). Transocean ser at et oppkjøp er uunngåelig og ønsker samarbeid med Sonat. Oppkjøpet ble en realitet og Sonat måtte ut med ca. NOK 10 mdr., til da Norgeshistoriens største fusjon.

Det nye selskapet fikk navnet Transocean Offshore, fordi andre hadde enerett på navnet Sonat. På den tid hadde selskapet 27 rigger og 4000 ansatte. Hovedkontoret skulle ligge i Houston og flere av de gamle lederne i TPT flyttet dit.TPT var en relativt liten del av dette store selskapet og stod for 10-15 % av det totale bidraget.

Noen måneder senere i 1997 ble det besluttet å skille ut TPT (plattformboring) og Reidar Lund fikk i oppdrag å ta selskapet på børs, noe som ga eierne ca NOK 800 mill. tilbake. Samtidig fikk det nye selskapet beholde eiendommen på Sandsli og Rubicon 2000.

Nytt navn skulle barnet ha og etter en navnekonkurranse var det nesten umulig å bestemme seg. Til slutt falt valget på Procon Offshore med døtrene Procon Drilling Services og Procon Engeneering. Sistnevnte selskap var allerede en del av familien.

Dette året fikk en for første gang tildelt en rammekontrakt med Norsk Hydro. Denne omfattet Oseberg Øst, Sør og C, med opsjoner for Grane og Fram.

Samme året fusjonerte selskapet med det svenske Safe Offshore og navnet ble nok engang forandret. Denne gangen til ProSafe, som sener ble Prosafe Offshore og Prosafe Drilling Services. Selskapet fikk nå tilført 3 boligrigger, hadde da ca. 900 ansatte og en omsetning på ca. NOK 700 mill.

I 1998 ble Prosafe tildelt borekontrakten på Jotun B, med borestart i 1999.

Dette var en ny utfordring for bedriften da Prosafe skulle stå for både drift og boring. Dette ble løst på en utmerket måte og ExxonMobil var meget fornøyd etter første fase av driften som varte til 2001. Jotun B ble deretter fjernstyrt fra produksjonsskipet Jotun A, operert av ExxonMobil.

Mesteparten av mannskapene ble deretter overført for ferdigstillelse av Ringhorne.

I 2002 startet boringen på Ringhorne. Boremannskapet vekslet i en periode mellom disse to plattformene, bortsett fra en periode i 2003, hvor selskapet boret både på Ringhorne og Jotun B. Høsten 2007 ble boringen for ExxonMobil avsluttet. Hele boreperioden ble gjennomført uten en eneste fraværsskade.

I 1998 ble boringen på Troll A ferdig, og Shell overlot operatøransvaret til Statoil.

Samtidig startet en opp den første borekampanjen for Norsk Hydro på Oseberg Øst.

Dette var også året for en ny fusjon. Denne gangen med Consafe, UK. Et ingeniørselskap med samme eierkonstellasjon som Safe Offshore (den svenske Eriksson familien). Prosafe hadde nå ca 2000 ansatte.

Høsten 2003 startet boringen for Statoil på Kvitebjørn. I 2006 fikk en i oppdrag å forberede MPD (Managed Pressure Drilling) på Kvitebjørn. Denne ble startet opp i 2007.

I 2003 utlyste Norsk Hydro nytt anbud på den eksisterende borekontrakten med Prosafe. I tillegg utvidet de denne til også å gjelde Brage, Njord og Oseberg B. Etter en avsluttende elektronisk budrunde (e-auksjon) gikk kontrakten til Prosafe, som da overtok de nevnte tre boreoperasjonene fra Odfjell.

En så snart at det var penger å hente i markedet for boligrigger og utvidet flåten etter hvert. Delvis ved kjøp av rigger og delvis ved kjøp av eksisterende selskap. Samtidig fikk en øynene opp for behovet for flytende produksjon. Dette hadde Bergensrederne Hvide og Kyrkjebø i Seatrans også oppdaget og allerede bygget om noen gamle tankskip. Tilfellet ville at de herrer ønsket å selge denne delen av selskapet. Hva var mer naturlig enn at Prosafe kjøpte Nortrans Offshore for rundt NOK 900 mill. Prosafe hadde da tre bein å stå på, plattform boring, boligrigger og flytende produksjon (FPSO/FSO).

Sommeren 2004 valgte Statoil å skifte kontraktør på Tampen. Dette innebar at Prosafe etter 18 års operasjon, mistet kontrakten på Gullfaks. Samtidig mistet en også kontrakten både på Snorre A og B, samt på Heidrun. Overtakelsen ble definert som virksomhetsoverdragelse. Derfor kunne Smedvig og Odfjell glede seg over å få erfarent, fullt opplært personell med på lasset. Antall ansatte i Prosafe ble nå halvert.

Som kjent går det også greit å stå på to bein og en god pris for plattform boringen var vanskelig å si nei til. Dette medførte nok et eierskifte med tilhørende navnebytte. Denne gangen ble det KCA DEUTAG Drilling Norge AS.

1 august 2005 ble Prosafe Drilling Services AS solgt til KCA DEUTAG for et vederlag på NOK 960 mill. og derved innlemmet i den store og verdensomspennende KCA DEUTAG

KCA DEUTAG er eiet av Abbot Group, som ble etablert i 1992 av Alasdair Locke og ble notert på London Børs i 1995. Abbot Group kjøpte det som den gang het KCA Drilling Ltd i 1992 og har siden den gang vokst, gjennom oppkjøp og fusjoner til et av de største boreselskapene utenfor Amerika.

KCA Drilling Ltd så dagens lys i Aberdeen i 1957 og startet opp med landboring i Tyrkia. Den første plattformboringen i Nordsjøen var for BP på Forties feltet i 1974.

I 1993 fikk tyske Deutag Drilling kontrakt med BP på Wytch Fram, UK og satt da verdensrekord for sidestegsbrønner på over 10 km.

I 1996 kjøpte Abbot Group den europeiske delen av Nabors Drilling and Energy Services og fusjonerte dette selskapet inn i KCA Drilling.

1 oktober 2001 fusjonerte KCA Drilling og Deutag Drilling GmbH inklusiv datterselskapet Bentec GmbH. Abbot Group som den overtagende part la på bordet £ 134 mill. (ca. NOK 1,5 mdr.) Det nye selskapet fikk da som kjent navnet KCA DEUTAG

I 2004 kjøpte Abbot Group ingeniør selskapet Rig Design Services (RDS). Samme år kjøpte gruppen et boreselskap hjemmehørende i Libya ved navn International Air Drilling Company.

Som kjent kjøpte Abbot Group Prosafe Drilling Services i 2005.

2006 var året da Abbot Group kjøpte Songa Drilling AS og fikk dermed hånd om 3 oppjekkbare borerigger. Samme året ble en medeier i 4 hjelpefartøy (self erecting tender, SET). Opsjonsavtale for medeierskap i ytterligere 3 hjelpefartøy ble inngått i 2007.

Hva betyr bokstavene i KCA DEUTAG?

K står for ”KEIR”, som er et gods i nærheten av Glasgow. Godset tilhørte klanen Stirling og har vært i familien siden 1448.

C står for Cawder, som også er et gods i nærheten av Glasgow. Godset var eiet av familien Stirling av Fairburn. Historien forteller at denne slekten var direkte etterkommere av klanen Mac Gregor, som ble lyst fredløs og tatt under beskyttelse av klanen Stirling av Keir. Mac Gregor tok da navnet Stirling og har beholdt dette siden. Godset Cawder gikk i arv i 10 generasjoner med mannlige arvinger inntil en kvinnelig arving overtok. Hun giftet seg med sin slektning Sir James Stirling av Keir i 1606. Dette er bakgrunnen for at godset Cawder ble en av klanen Stirlings mange eiendommer rundt om i verden.

Keir og Cawder utgjorde enorme landområder og har vært i familien Stirlings eie inntil 1975. William Stirling solgte da bygningene på Keir pluss 180 mål park til Mahdi al-Tajir, som senere ervervet 35 000 mål i samme område. Mahdi al-Tajir regnes som en av verdens rikeste menn. Han var rådgiver til sjeiken av Dubai og har tjent sine penger på oljevirksomhet.

Baroniet Keir med 2000 mål er fremdeles eiet av Stirling familien.

William Stirling var sterkt involvert i bygging av veier, jernbaner og damanlegg over hele verden, spesielt i Afrika og Midtøsten. Han startet flere oljeselskap, blant annet Abu Dhabi National Drilling Company og Keir & Cawder Arrow Drilling (UK) Ltd. Dette siste er forløperen til KCA Drilling Ltd.

DEUTAG står for ”Deutsche Tiefbohr AG, grunnlagt av Heinrich Lapp og har historie tilbake til 1888. Dette er grunnen til at KCA DEUTAG reklamerer med at de har over 100 års erfaring fra brønnboring. DEUTAG var eiet av det store tyske selskapet Preussag / TUI.

Preussag står for Preussische Bergwerk und Hütten Aktiegesellschaft, som så dagens lys i 1923 og var opprinnelig et gruveselskap.

I 2002 kjøpte Preussag Touristik International AG, forkortet TUI, som var Europas største reiseselskap. Preussag gikk da over til å være storaktør innfor reiseliv og shipping.

Historien om det norske boreselskapet med de mange navn, det skotske selskapet med adelige eiere, og det tyske innslaget med enda lengre historie, tar ikke slutt her. I dag har en operasjoner til havs og på land i alle verdenshjørner, og har tatt mål av seg for ytterligere vekst i årene som kommer.

Vi er en del av et selskap, med en spennende historie og en spennende fremtid.

Kort oppsummert av Gunnar Damm
Desember 2007. Revidert, men ikke videreført etter 2007, i mars 2012.